Den niende biennalen i Istanbul har byen selv som utgangspunkt. Over halvparten av verkene er laget på stedet av kunstnere som enten bor i byen, eller som har oppholdt seg her i en lengre periode. Kunstnerne tillates å ta plass, mens kuratorene spiller en tilbaketrukken rolle.

Med sine litt under 60 kunstnere framstår den niende Istanbul-biennalen som en liten biennale i forhold til den megalomani som ellers pleier å regjere i slike sammenhenger. Dette ser ut til å være en generell «trend» for tiden; Moskva-biennalen hadde bare med ca. 40 kunstnere, Venezias-biennalens Arsenale og den Italienske paviljong viste i år omtrent en fjerdedel så mange kunstnere som for to år siden, og Göteborgs Kunstbiennale inneholder bare 12 kunstnere.

Istanbul som tema

Byen Istanbul, som sprer seg over to kontinenter og er Europas største by med ca. 14 millioner beboere, utgjør temaet for årets biennale – ikke som en hyllest til byen eller som en måte å promotere den på, men mer som en bakgrunn eller et åpent felt for kunstnerne og kunsten å jobbe mot/med. Omtrent halvparten av de deltagende kunstnerne ble invitert til å jobbe i byen i en lengre periode i forkant av utstillingen (ca. 3 måneder), eller bor permanent i byen allerede. Den andre halvparten av kunstnerne ble invitert med eksisterende verker som på en eller annen måte reflekterer andre steder i verden som i sin tur reflekterer Istanbul. Til selve utstillingen ble det også produsert en tykk guide der hver kunstner har sin tekst, samt en katalog med mer teoretiske tekster.

De til sammen sju utstillingsstedene ligger alle i bydelene Beyoglu og Galata, et område der immigranter fra Italia og det øvrige Europa bosatte seg fra1400-tallet og fremover. I midten av 80-årene var dette et «red-light-district» der mange kunstnere leide seg billige studioer. Etter hvert har gentrifiseringen tatt over, omenn ikke helt ennå, men i dag er stedet blitt et svært hip-bohemt område. Utstillingene er plassert i en rekke forskjellige type bygninger som et slitt bolighus, et kontorbygg, en tobakksfabrikk, en bank osv. Det tar ca. 15 minutter å gå mellom hvert utstillingssted og på vegen får man med seg et stykke «ekte» Istanbul gjennom de trange og bratte gatene.

Brutale innstikk
En av utstillingene ligger i et stort varelager i havnen, Antrepo no 5. Her finner man en av Cerith Wyn Evans’ strålekastere som med morsekode blinker et tyrkisk dikt ut i natten, samt egyptiske Hala Elkoussys video fra forlatte plasser utenfor Kairo, som poetiske innslag i en ellers ganske flat helhet. I andre etasje i bygget ved siden av finner man flere utstillinger laget av unge kuratorer og kunstner-grupper fra byen som er blitt invitert av biennalen til å lage små «innstikk». Her får en del av den unge tyrkiske kunstscenen vise frem sin mer aggressive side. Dette er en type kunst som i vesten sees på som altfor brutal og bokstavelig til å bli innkorporert i de finere salongene, men som i Midtøsten er den genre som er aller mest utbredt. Her finnes plass for redsel, trussel og tyranni; det er en politisk kunst ettersom det ofte bare er i kunsten at kritikk og uro kan uttales fritt i totalitære stater. Nå er Tyrkia på vei inn i den Europeiske Union og Istanbul ligner mest av alt på en vanlig storby i Europa, men i Istanbul finnes også mange kunstnere fra de østre deler av Tyrkia, den delen som grenser mot Iran og Irak, nemig Kurdistan.

Det er et interessant og smart grep å invitere og inkorporere det som kanskje ikke helt passer inn i det vestlige kunstsynet, selv om det ikke inngår i det offisielle biennalprogrammet. Det får stå for seg selv, men får en humoristisk klarhet gjennom Jakub Ferris (Kosovo) fire videoer som er plassert på fire av utstillingsstedene. I en av videoene sitter Ferris og prater om sin kunst på gebrokkent engelsk og skaper en situasjon som blir tydelig gjennom tittelen An artist who speaks no English is no artist. I en annen video, Save me, Help me, beskriver han sin kunst på sitt eget språk og med større letthet, og her dagdrømmer han om at han «kanskje en dag blir opptatt av en kurator eller en annen viktig person». I en tredje video har han filmet moren, faren og sine søsken som i en «amatørvideo» takker kuratoren for at han har valgt ut deres sønn/bror til en stor og viktig utstilling i vest. Det er åpenbart hvilken annerledes setting som Ferris (og mange med ham) sin bakgrunn utgjør, og hvilke motsetninger de må gjennom i sitt møte med den vestlige kunstverdenen.

Det dokumentariske
En biennale plassert i Istanbul er egentlig det eneste logiske stedet der ulike kulturer og historier kan møtes på en likeverdig og naturlig måte. Til forskjell fra for eksempel Kassel og documenta med Okwui Enwesor i spissen, som på en ikke altfor subtil måte forrige gang forsøkte å få inn det «dokumentariske» og andre kulturers kunst i det vestlige kunstsynet. Noen ganger blir Enwesors tørre «legacy» også synlig i denne utstillingen, typisk nok med et par verker som behandler Israel/Palestina-regionen.

I kontrast er et av de mest interessante bidragene til biennalen når det gjelder det «dokumentariske» forbausende nok fra Norden: Svenske Ola Pehrson og verket Hunt for the Unabomber som ble vist i Bilsar Building. Pehrson har brukt en amerikansk TV-dokumentar om den såkalte Unabomberen som grunnmateriale i en «remake». Hver detalj og hvert klipp er gjenskapt ved hjelp av hjemmelagde rekvisitter, malte kopier av fotografier, små skulpturer av fly, hus, gater, re-inactments av hendelser og kopier av intervjuer der Pehrson spiller alle rollene. Rekvisittene er utstilt sammen med den opprinnelige videoen som på en unheimlich og skarp måte peker på måten vi bruker dokumentartradisjonen, og på hvilke politiske krefter som påvirker oss uten at vi tenker på det.

Den eneste norske kunstneren som deltar i biennalen er Gardar Eide Einarsson. I likhet med mange andre deltar han med flere verker, og et av dem er installert på toppen av det mest dynamiske utstillings-stedet, Deniz Palace Apartments. Et lysende «reklame-skilt» sier The World is Yours med store bokstaver og blir en både ironisk og treffende kommentar til den situasjon Istanbulbeboere, de deltakende kunstnerne, og de besøkende er i. Verden er min, men hva gjør jeg med den?

Kunst med markeringspenn

I samme bygning finner man også biennalens  kanskje mest treffsikre installasjon, Art & Life (in my part of the world) av Nedko Solakov. Solakov har tidligere gjort flere lignende stedspesifikke utstillinger, der han i forskjellige gallerirom utforsker de små bulker, hull, spikre og ombygginger av vegger, gulv og tak som historien og tidligere ustillinger har skapt. Med en markeringspenn skriver han små og ofte humoristiske kommentarer til forandringene. Her har Solakov fått gå løs på en virkelig leilighet der sporene ikke kommer fra tidligere kunstige kunstutstillinger, men fra flere generasjoner av tidligere beboere. Siden leiligheten er slitt og trenger oppussing (et av kanskje seks, sju rom er renovert) finnes det tusenvis av merker som alle har fått sine kommentarer. Det er som om hele Solakovs tidligere karriere har ventet på dette øyeblikk. Aldri har vel Solakov fungert like genialt som her, der de urenoverte rommene er «misunnelige» på det renoverte rommet og der spikerhull kan vise stolthet over å ha båret et ovalt og vakkert speil med gullramme.




Litt lengre ned i huset er Phil Collins like stedspesifikke prosjekt installert. Men her tar ikke kunstneren utgangspunkt I det fysiske stedet, men I det mellommenneskelige. Collins har arrangert karaoke med The Smiths sine sanger. De typisk melankolske og langtekkelige Morrissey-melodiene blir her personifisert og sunget av tyrkiske ungdommer med stor innlevelse, og kanskje med idol-drømmer. Som det eneste «rock’n’roll-verket» i utstillingen fremstår Collins verk og dets melankoli og eufori som et av de mer kraftfulle verkene. Kanskje dette verket egentlig ikke fortjener å kalles «kraftfullt», men siden det er få andre verk som kliner til i utstillingen blir Collins, sammen med Solakov og Michael Blum, de kunstnere som viser størst egensindighet, personlighet, stedspesifisitet og stamina i en ellers lavmælt og forsiktig utstilling.

Fiktiv dokumentar
Michael Blum, også i Deniz Palace, viste prosjektet A tribute to Safiye Behar som besto av en fiktiv museal rekonstruksjon av boligen til «Safiye Behar» – en fiktiv, sterk, jødisk kvinne, feminist, marxist, farmor og dessuten elskerinnen til Kemal Atatürk. Her presenteres også en lengre video der hennes «barnebarn» i Chicago intervjues mens han kjører rundt i sin limousin. Han forteller den sterke historien om hvordan Safiye forandret Atatürk, om hennes liv, om hennes flytting til Chicago og hennes fullstendige adapsjonsevne. Det er en fascinerende historie som mange gjerne vil tro på, samtidig som den er litt for fantastisk til å tro på. Ambivalensen i hvordan vi ser på en fiktiv eller «dokumentarisk» historie fikk sitt klare uttrykk i den totale forvirring som prosjektet skapte hos det internasjonale pressekorpset under åpningsdagene.

De to tyrkiske kunstnerne Serkan Özkaya og Hüseiyn Alptekin har begge valgt å lage kopier av kjente skulpturer. I Platform Garanti Center viser Alptekin et verk basert på de fire hestene som står i San Marco-basilikaen i Venezia. Originalene i bronse ble produsert i Istanbul i bysantinsk tid, men ble stjålet av korsfarerne i 1204. Özkaya på sin side, bruker Michelangelos Davidstatue fra Firenze som utgangspunkt. Özkayas ni meter høye replika i gullfarget isopor er nesten dobbelt så stor som originalen, og var tenkt å stå som offentlig skulptur i Beyoglu. Dessverre oppsto det problemer under installeringen og hele skulpturen (med installatørene) ramlet ned og skulpturen knakk i mange biter. Dette, sammen med Sean Snyders sene redigering av sin video, var de største problemene under en ellers velorganisert og (i sin kontekst) velinstallert biennaleåpning.

Istanbul er uansett en utrolig interessant og fascinerende by med sin historie og sin sentrale plass mellom øst og vest, i konstant og radikal flux på vei mot, ja, hva? Biennalen har ikke satt seg fore å svare på spørsmål av denne art. Esche og Kortun vil istedet la kunsten og dets innhold få fri plass til å prøve sine vinger, og plukke opp små detaljer som ellers ikke får plass i slike kosmopolitiske sammenhenger. Å finne egne veier som ikke er kontrollerte og kanskje fremfor alt ikke senker nakken for et stadig mer dominerende kunstmarked som i flere tilfeller (les: Venezia) har tatt overhånd for det mer frie kuratoriske grepet. Kuratorene er vel bevisst om de politiske og økonomiske implikasjonene ved biennalen, men prøver ikke å omgå dem. Ved å velge den italienske kjendisfilosofen Giorgio Agambens The Coming Community som utstilingens «key text» og visjon for fremtiden, velger de i stedet en konfronterende og rett og slett humanistisk veg. Dette signalet er det sterkeste kuratoriske statementet i den ellers lavmælte og nesten tilbaketrukne rolle kuratorene har valgt. Kunsten og kunstnerne i samarbeid med byen får isteden spille hovedrollen.

Håp for fremtiden
Kuratorene er også nøye med å poengtere at dette ikke er en oversiktlig utstilling. De vil istedet skape en ny bevissthet om de vanlige synspunktene og stereotype bildene vi alle har felles. De viser en tro på kunsten som formidler, og på hvordan kunst faktisk kan forandre både oss og verden utenfor. Kanskje er det utopisk og romantisk, men det er noe de ikke bare drømmer om, men faktisk forsøker å gjøre noe med i sin utstilling.

Det er alt i alt en jevn utstilling med mange gode verker og få dårlige. Det er befriende å få se flere kunstverk av en og samme kunstner og det er deilig å ha tid nok til å gå tilbake å se nærmere på hvert av verkene. Biennalen gir håp for fremtiden, og det er noe veldig uvanlig blant dagens utstillinger og biennaler. Kunstnere tillates å ta plass, de tillates å produsere nye verker, og de får mulighet til å bli en stund, ikke bare å komme i tre dager for å installere og så stikke av. Det eneste som man kan savne er to, tre spektakulære verker som hadde kunnet, så å si, vri utstillingen en omdreining til. Biennalen har en jevn melodi, en god bass og trommene har en god takt. Det er når refrenget skal komme at man savner det lille ekstra orgelet eller fløyten. Men når det er sagt er det ikke et argument som drar ned bedømmelsen av biennalen, som faktisk, sakte men sikkert, forandrer Istanbul og dermed verden slik vi kjenner den.