Av de fem delutstillingene er det Joseph Backsteins og Nicolas Bourriauds prosjekter som snakker klarest om markedsøkonomiens negative effekter. Det er likevel i Oleg Kuliks New Age-pregede sideutstilling I Believe at markedsmotstanden får sin mening kunstnerisk sett.

Moskva er en skummel by – det er litt «spis eller bli spist» over tilværelsen her. Som besøkende er det er derfor mye mer behagelig om man har penger og kan bo sentralt og ta seg frem komfortabelt og sikkert med privatsjåfør enn om man ender langt utenfor sentrum i digre hotellkomplekser, må reise med pirat-taxi og forsøke å passe seg for å bli ranet. Det er litt av et eventyr å være i landet med en av de hardeste markedsøkonomien i verden. Den store kursendringen mot en hard markedsøkonomien er også noe som den andre moskvabiennalen forholder seg til.

det ennå ikke ferdigbygde «Federation Tower» huser hoveddelen av årets Moskva-biennale. 
I likhet med den første moskvabiennalen for to år siden er årets utstilling konsentrert på to steder med flere mindre satellittprosjekter. Men mens hovedutstillingen den gang var å finne i det gamle Leninmuseet som hadde stått tomt i 12 år, har årets kuratorteam, som er en utvidet versjon av det gamle stjernekuratorteamet, valgt å gå inn i fremtiden og har lagt hovedutstillingene til et luksus kjøpesenter, TsUM, og i det ennå ikke ferdigbygde «Federation Tower» i det såkalte «Nye Moskva».
 

Fem selvstendige utstillinger

Forrige gang ønsket kuratorerne å skape et slags «aperto» hvor ungeo g fremadstormende kunstnere fikk plass,o g ingen avkunstnern e var over 42 år gamle. Man valgte også å samled e forskjellige kuratorenes valg av kunstnere underet to g samme utstillingskonsept. Denne gange der t ingen øvre aldersgrenseo g biennalene r delt i fem selvstendige utstillingerme d undertitlerti l «überkonseptet» Footnotes on Geopolitics, Markets and Amnesia. Man ønsker å sed e fem utstillingeneso m frittstående kapittler i en bok.

Footnotes… er en kjedelig tittel og undertitlene er ikke stort mer entusiasmeskapende – i tur og orden: Joseph Backstein: Just Foonotes? (Art in the era of social darwinism); Daniel Birnbaum, Gunnar B. Kvaran, Hans Ulrich Obrist: USA: American video art at the beginning of the third millennium; Iara Boubnova: History in the present tense; Nicolas Bourriaud: Stock Zero or the icy water of egotistical calculation; Rosa Martinez, Fulya Edemci: After All. Mens Birnbaum, Kvaran og Obrists prosjekt er presentert i kjøpesenteret, er de fire andre symbolsk for vår tid og århundrene å finne i 19nde, 20nde og 21nde etasje av Federasjonstårnet.

Utfra titlene er det lett å forstå at man liksom i den første biennalen ønsker å fremstå som en motstand til markedet som har ført de nye russerne», (som russerne selv pejorativt kaller de nyrike), til en posisjon hvor de presser prisene oppover på Picassoer og lignende på Sotheby’s og Christie’s. En annen av agendaene med biennalen, liksom hos alle andre unge biennalene, er selvfølgelig også å inkorporere russisk kunstliv i et internasjonalt kunstliv.
 

Resirkulert videoutstilling

Det er ikke helt lett å finne inngangen til USA-video-seksjonen midt i barneklæravdelningen i TsUM. Døren er dessuten lukket for å stenge lys ute. Vel inne i det digre mørke rommet finner man arbeider av 40 kunstnere som bor og virker i USA og som arbeider med film. Nesten alle er resirkulert fra utstillingen Uncertain States of America, kuratert av samme troika (og først vist i Astrup Fearnley-museet i Oslo i 2005).

  Mika Rottenberg, Dough, 2005–2006. Video sculpture, 7 min., large version, edition of 5. MR38. Courtesy of the artist and Nicole Klagsbrun Gallery

Mika Rottenberg, Dough, 2005–2006. Video sculpture, 7 min., large version, edition of 5. MR38. Courtesy of the artist and Nicole Klagsbrun Gallery

Det første som møter en er en video av Aaron Young laget dagen før utstillingen åpnet med videokameraet plassert i en gjennomsiktig ball som han sparker rundt foran seg i snøen på den Røde Plass. Det er skummelt å se på videoen som får med seg de vakre turistbildene i et kaldt Moskva hvor voldsomme ytringer lurer bak hvert hjørne. I Mika Rottenbergs video Dough (2005-2006) følger vi en uendelig stor deigklump som bokstavelig talt bearbeides ved hjelp av tårer og svette for så å vakumpakkes og distribueres. I Uncertain-utstillingen ble filmen en kommentar til amerikansk utenrikspolitikk og økonomi, men den passer like bra som en kommentar til den ekstreme sosialdarwinistiske fordelingen av midler i Russland.

Jordan Wolfsons 16 mm film The Great Dictator (2005) viser torsoen av en mann som resiterer Charlie Chaplins utopiske og optimistiske sluttale fra filmen med den samme navn fra 1940 ved hjelp av tegnespråk. Også denne filmen blir spesielt aktuell i denne sammenheng. Ellers er det stort sett ekstremt vanskelig å se noe som helst i denne videogjørme hvor lyden fra samtlige videoer (som er lav) blander seg med hverandre og skaper en eneste svak mumling. Det er også veldig vanskelig å la øynene hvile på mer enn en video i mer enn noen få sekunder da man hele tiden vet at det er 39 videoverk igjen å se. Det er rett og slett for tidskrevende.

I et lite rom finnes også monitorer hvor hver deltaker fra det store filosofiske symposiet Thinking Worlds – An International Symposium on Philosophy, Politics, and Aesthetic Theory, (med bland annet Chantal Mouffe, Jacques Ranciere, Saskia Sassen og Bernard Stiegler) blir presentert i full lengde både på russisk og engelsk. Her inne er lyden istedet kakafonisk, og selv om dette må sees som en slags demokratisk gest, lurer jeg på hvem som kan tenke seg å stå her inne i timevis.

Uklare posisjoner
For å komme opp i Federation Tower, som når det står ferdig neste år skal bli Europas høyeste hus, må man ta en skranglete byggarbeidsheis. Det er vanskelig å skille de fire forskjellige prosjektene fra hverandre. Helt i toppen av tårnet finnes også et av sideprosjektene, kalt Through the Painting, og det var mange som misforsto dette som et av hovedprosjektene – her handlet det om storslagne malerier med høy tacky-faktor.

Hvis man velger å se det positivt kan det være interessant at kuratorerne er så pass samspilte at man ikke kan skille prosjektene fra hverandre, men om man er litt mer sur kan man trekke den konklusjonen at de ikke er tydelige nok. For min egen del ble jeg ganske sur når jeg sto i utstillingene.

 

 

 

 

Boubnova har laget en utstilling med kun østeuropeiske kunstnere med velbrukte navn som Artur Zmijewski, Dan Perjovschi, Nedko Solakov, Carsten Nicolai, Kutlug Ataman og Anri Sala. Hun ønsker å vise frem kunstnere som unngår å plasseres i en «østeuropeisk» tradison, som ikke er fotnoter og som arbeider med selv-identifikasjonen av regionen. Alle disse kunstnerne kan virkelig plasseres i en slik kategori. Det er derfor trist at Boubnova stort sett har valgt kunstverk av dem som enten ikke passer inn i et slikt bilde eller som også er litt for velkjente og velbrukte som Solakovs A Life – Black & White (1998-) hvor to arbeidere konstant maler et rom svart og senere hvitt og om igjen under hele utstillingstiden. Ataman representeres med et videoverk hvor en tyrkisk middelaldrende mann danser mavedans og videoen transformeres til et stereotypisk «øst-verk» om identitet og generaliseringer som slår dobbelt tilbake på Boubnovas intensjoner.


Martinez/Edemci beskriver i teksten til After All sin utstilling som et forsøk på å se på fremtiden etter Sovjet og etter de store utopiske ideene. Det er en stor påstand og det er veldig utydelig hva denne fremtiden egentlig dreier seg om. Elmgreen & Dragset passer jo for så vidt under dette konsept, men et simpelt fotografi fra kunstnernes Pradabutikk i Marfa holder ikke. Fotografiet som sådan er en representasjon av kunstverket i Marfa og laget for å få igjen litt penger av det det kostet å gjøre prosjektet. Gjenstanden blir hul, liksom kuratorenes argumentasjon.


Små flate pakker
Gjennomgående for alle utstillingene og sideprosjektene er den tydelige bristen på et fett budsjett. Et lavt budsjett betyr sterke kompromisser og enkle, små praktiske verk som lett lar seg transportere fremfor store installasjoner. Det blir veldig tydelig i akkurat denne delen, liksom i Birnbaum/Kvaran/Obrist-delen hvor mangelen på penger også har blitt til en mangel på fantasi (resirkulering).

Er man nå så sur som jeg er kan man også se de spesial–inviterte gjestene som eksempler på en manglende fantasi; her finner vi kunstnere som har blitt vist i årerekker i biennalesammenhenger. Så som Jeff Wall, Matthew Barney og ikke minst Pipilotti Rists megaviste video Sip My Ocean. Og denne mangelen på fantasi fortsetter i Backsteins utstilling hvor en hel fløy inkluderer fire verker rappet direkte fra Singaporebiennalen i 2006, attpåtil plassert etter hverandre på rekke og rad.

Backsteins og Bourriauds prosjekt er for øvrig de som klarest snakker om markedet og om dets negative effekter. Backstein er mer romantisk og setter sin lit til at kunst er løsningen for fremtiden med eksempelvis Bigert & Bergstrøms (dokumentar-)film Last Supper (2005) som handler om det siste måltid for dødsdømte fanger som en sterk ledsager. Bourriaud derimot er mer kynisk og arbeider med kunstnere som bearbeider logos, trademarks og det frie marked som Daniel Pflumm, Simon Starling, Superflex og Carey Young. Bourriaud vil kalle liberalismen med sitt mer korrekte navn: kapitalisme, og det er så klart interessant å gå så pass langt akkurat her og nå i Russland.

  Gianni Motti, Broker. 2005. Art36Basel “Art Unlimited“. Courtesy Nicola Von Senger, Zürich

Gianni Motti, Broker. 2005. Art36Basel “Art Unlimited“. Courtesy Nicola Von Senger, Zürich

Men den «motstand mot markedet» som biennalen prøver seg på blir dessverre noe slapp når det lave budsjettet tvinger kunstnerne til å sende små og flate pakker med verk som lett kan resirkuleres på kunstmesser etterpå. Generelt har den andre moskvabiennalen en sterk betoning av den «intellektuelle friksjon» som man også snakket om i den første biennalen. Den intellektuelle betoningen får kompensere for bristen på budsjetter og de store vanskelighetene med å få gjort noe som helst i dette landet hvor mer enn ett verk ble stoppet i tollen. Muhammad og Ararat kommer derfor lett til tankene når Russisk kunst skal integreres med internasjonal kunst. Den internasjonale biennalen blir en anledning til å vise frem de russiske ideene, de slipper toll og høye transportavgifter. Den eksplosjon av sideprosjekter med russisk kunst som vises rundt om i hele Moskva er slående.


Romantikk v/s intellektualisme 1-1
I de gamle industrilokalene Vinzavod vises flere av sideprosjektene, blant annet et samarbeidsprosjekt mellom studenter fra Moskva, Gøteborg og Frankfurt kalt Matter & Memory, en utstilling basert på Boris Groys’ essay om «Moscow Romantic Conceptualism». Her finner vi også en meget stor og påkostet utstilling med 60 russiske kunstnere kuratert av ingen mindre en Oleg Kulik kalt I Believe. Kulik, som i det siste har arbeidet med dokumentasjon av sine spirituelle reiser til Mongolia, stiller ikke ut selv, men har et sterkt kuratorisk grep som grenser til New Age, og hvor han forsøker å finne frem til noe å tro på etter religion og kommunisme.

I Believe er en stor utstilling med mange forskjellige uttrykk, og det er morsomt å gå rundt i den. Utstillingen er helt fri for den stivhet som den offisielle biennalen lider av, og noe som må beskrives som optimisme tyter ut. Det er først her de intellektuelle manifestene fra den offisielle biennalen får et kunstnerisk uttrykk, og en markedets motstand får sin mening. Ironisk nok ønsker Kulik seg bort fra det filosofiske manifestet med biennalen, og spiller på et langt mer følelsemessig register.

I Moskva er markedets effekter aller tydeligst og biennalen, biennalens spesialprosjekter og den massive listen av parallelle prosjekter, utstillinger, talks, seminarer og bokreleaser har virkelig skapt en form for medium i byen hvor folk møtes og diskuterer. Den første biennalens tema var «Dialects of Hope», og om man ser den andre biennalen som dets antitese med mye mer stivt og «orntli» innhold blir det spennende å se hva den tredje biennalens syntese vil innebære. (For å snakke med Hegel og derigjennom Marx og Engels, noe som passer veldig godt i denne sammenheng). Kanskje har samtalene og diskusjonene som blant annet biennalen gir opphav til realisert en «normalisering» av de forholdene som i dag preger Moskva og som byen og landet som sådan er i stort behov av. Det er i alle fall den optimisme som I Believe står for, og det er jo deilig å kunne se på fremtiden med den slags positive og blå øyne.

 Utsikt fra mitt hotell, bygget for OS-byen en gang, ca 2,5 mil utenfor Moskva sentrum.

Utsikt fra mitt hotell, bygget for OS-byen en gang, ca 2,5 mil utenfor Moskva sentrum.