Hatoum er en både viktig og engasjerende kunstner. Med sin kulturelle bakgrunn i Midtøsten blir forståelsen av hennes kunst svært kontekstavhengig.

Nesten alle tekster om Mona Hatoums kunst begynner med å fastslå at Hatoum er født i Libanon av palestinske foreldre i 1952, men har bodd i London siden 1975. Så også med den påkostede katalogen (tilegnet Edward W. Said) til Mona Hatoums separatutstilling på Magasin 3 Stockholm Konsthall, samprodusert med Hamburger Kunsthalle og Kunstmuseum Bonn. Denne informasjonen begrenser på et vis lesningen av Hatoums kunst, men peker samtidig på et viktig aspekt ved den. Her snakker vi om post-moderne kunst på sitt skarpeste, og det gjort av en kunstner som ikke bare er kvinne, men også innvandrer fra en av verdens mest konfliktfylte regioner.

Selvfølgelig elsker kunstverdenen Mona Hatoum, hun er den marginaliserte kunstnerinnen som «mot strømmen» og med ikke helt «enkle» kunstverk har lyktes i å bli en kjent og anerkjent kunstner. Dessuten arbeider hun med politisk ladete spørsmål, med maktstrukturer, og i store påkostede skulpturprosjekt. Hatoum tør å gå på tvers, og det er kanskje derfor hun har lyktes så bra i en ellers så kynisk kunstverden – med, ikke å forglemme, Jay Jopling på White Cube gallery i London som en meget sterk promotor i ryggen. Lesningen av Hatoums kunst viser hvordan vestlige fordommer fungerer, slik man også ser når det gjelder kunst fra andre regioner som i Afrika for eksempel.

ENGASJERENDE OG VIKTIG
Utstillingen er en typisk mid-career utstilling, en stor og påkostet retrospektiv og med nye verk inkludert. Hatoum er en viktig kunstner, ikke fordi hun er marginal og derigjennom på paradoksalt vis inkorporert i kunstsystemet, men fordi hun gjør kunst som er engasjerende. Hun berører tabubelagte områder på en måte som uhyre få vestlige kunstnere kan gjøre med æren i behold, og fremstår som en tydelig subjektiv med stor integritet. Utstillingen på Magasin 3 inneholder over seksti kunstverk, men til tross for at Magasin 3 har tatt i bruk det meste av sitt digre utstillingsspace føles det noen ganger som om de enkelte verkene får for lite rom. I utstillingen vises videoverk og dokumentasjon av hennes performance-kunst, installasjoner og skulpturer fra 80-årene og frem til idag. Gjennom 1980-årene arbeidet Hatoum først og fremst med performance, men har siden det i hovedsak arbeidet med installasjoner og skulptur. Det er ikke lett å sammenfatte hennes store og varierte produksjon, men utstillingen gir et godt innblikk i Hatoums meget fysiske verden, ihvertfall innbiller man seg det.

De fleste av Hatoums verk har en kroppslig dimensjon og dette blir naturlig det som holder utstillingen sammen. Hatoums bakgrunn som performancekunstner er også noe som er latent i skulpturene hennes. Verkene kan ha en direkte referanse til kroppen, som for eksempel videoen Testimony (1995-2002), en rund projeksjon av et ekstremt nærbilde av en manns testikler i bevegelse. Kroppen er også mer indirekte tilstede som i Balançoires en fer (1999), hvor to meget stabile husker i normal størrelse og av stål henger midt imot hverandre, med skarpe kanter – slik at man ser for seg at man kan få beina hugget av hvis man husket altfor viltert.


STÅL
Mange av Hatoums skulpturer er laget av stål, og hos Hatoum blir den harde stålflaten veldig taktil, selv om ingen vil drømme om å ta på dem. Det taktile blir en fantasi om hvordan det ville være å faktiskt ta på eller bruke skulpturene. Ta for eksempel et av Hatoums mest kjente verk, rullestolen av stål – Untitled (wheelchair) fra 1998 – hvor den som sitter i stolen ikke kan føre den fremover gjennom egen armkraft, og den som fører stolen må bruke håndtak laget av sylskarpe kniver. Eller et annet av hennes varemerker, kjøkkenredskaper av stål, i normal størrelse og strømførende, eller blåst opp og på den måten truende. Verkene har et tydelig minimalistisk anstrøk og en strenghet, men sammen med det kroppslige/fysiske, det politiske, det konseptuelle og performative blir det noe helt annent, ikke minst med den nærmest fetisjistiske materialgleden de utstråler.

Det nyeste verket i utstillingen, Undercurrent (2004), laget til Magasin 3, er en flat gulvskulptur laget av kabel og lamper som dimmes opp og ned. Her kan man selvfølgelig tenke på andre og bedre verk i samme gate, feks. av Felix Gonzales Torres som tidligere ble stilt ut i de samme lokalene. Dette er utstillingens minst interessante verk, og kanskje det minst «Hatoumske» hva gjelder direkthet og intensjonalitet. Et mer «Hatoumsk» verk er installasjonen Present Tense fra 1996. Her har hun sammenstilt en stor mengde firkantede olivensåper laget i Nablus på gulvet, og deretter malt et kart av de landbitene som i følge Osloavtalen utgjør landet Palestina. Kartet ser mest ut som et kart over Stockholms skjærgård noen kilometer unna – det vil si landet er ikke enhetlig som en sammenfallende landmasse, det består tvertimot av tusenvis av små «øyer» spredt overalt inne i Israel.


HÅR
På pressevisningen knytter Hatoum noen bestemte konseptuelle betydninger til videoenTestimony (som ved første blikk er ganske banal), når hun forteller at det blant annet var den etymologiske betydningen av det engelske ordet «testimony» som lå til grunn for verket. Dette ordet stammer fra det gamle Romerriket, der man sverget å si sannheten, ikke med hånden på Bibelen slik vi kjenner det, men med hånden på scrotum, pungen. Den etymologiske bakgrunnen til ordet «public» er «pubic»; først når man får pubeshår er man voksen nok til å gå ut i det offentlige og stemme. Skulpturen Jardin public fra 1993 er en jernstol av den typen man kan se på diverse cafeer, men som har fått påsatt pubeshår. Bruk av hår er i det hele tatt noe som går igjen i mange av Hatoums verker, som i det palestinske skjerfet Keffieh (1993-1999), laget av tøy og menneskehår. Et skaut har som oppgave å skjule håret, men her er håret istedet blitt en del av utsiden på skautet. Verket kan tolkes både feministisk og sterkt politiskt, Hatoum nevner også uttrykket om det å være så sint eller fortvilet at man «river seg i håret».

Dette verket, Keffieh, tydeliggjør noen viktige trekk ved Hatoums kunst. Det ene er hvor utrolig kontekstbasert hennes verk er, det andre hvor spesiell Hatoum er i forhold til mange andre kunstnere med lignende verker når det gjelder karrieremessig suksess, og det tredje dreier seg om hvorfor det blir så viktig å vite hvilken bakgrunn hun har, både politisk og kulturellt.

Hvis man ser bort fra det politiske budskapet i verket, så er hår noe som nettopp har en spesiell mening i Midtøsten. Ikke bare i den betydning at hår er noe som for ortodokse, enten de er jøder eller muslimer, skal tildekkes, helt eller delvis. Den israelske kunstneren Yael Davids som arbeider mye med hår/kjønnshår i sin kunst, mener at den skam som knytter seg til hår og det å vise hår i en feil sammenheng, er helt spesielt for Midtøsten. Han mener dette er noe europeere, som forbinder dette mer med sjenanse, ikke har mulighet til å forstå. Utstillingskatalogen vier et helt avsnitt til spørsmålet om hår og dets forskjellige betydninger, men berører dessverre ikke den spesifikke ladningen hår har i Midtøsten. Her blir det altså dobbelt viktig å kjenne Hatoums bakgrunn, den historiske og den kulturelle bakgrunnen for den regionen som hun relaterer seg til.


KUNST FOR DEN HVITE KUBEN
De fleste av Hatoums verk kan minne om annen kunst fra Midtøsten-regionen, i det presise, det politiske, det brutale etc. Mange verk som finnes på utstillinger i Midtøsten, eller på internasjonale events som Kairo-biennalen eller biennalen i Dakar, har dessuten samme kunstneriske kvaliteter som Hatoums. Forskjellen mellom disse verkene og Hatoums er at de oppfattes som for politiske. De blir uinteressante i sin kontekst av lignende kunst fordi de – grunnet den ofte amatørmessige utstillingsmåten – ikke løftes frem i tilstrekkelig grad. Dessverre kommer vi nok til å vente lenge før vi ser noen av disse kunstnerne hos Jay Jopling. Hatoum er i prinsippet alene som palestinsk/libanesisk kunstner i Vesten på dette nivå. Dette gjør på den andre siden, at mange i hennes region rett og slett kopierer Hatoums kunst med utgangspunkt i reproduksjoner i blader, i håp om å bli tatt opp i et internasjonalt kunstsystem. Det å la seg inspirere av kunsttidsskrifter er i en rekke land den eneste relevant kunstutdannelsen man enkelt har tilgang til.

Noe som er fascinerende er at Hatoums verk faktisk tåler å bli opptatt i den hvite kuben. Selv mener hun at hennes kunst handler mye om skjulte trusler, noe det er lett å være enig med henne i. Man kunne tro at den politisk subjektive tonen, noen ganger kanskje til og med subersive tonen i hennes kunst, ble til skamme i kunstinstitusjoner som Magasin 3 og kunsthallene i Bonn og Hamburg. Kunstinstitusjonens hvite kube blir ikke i første omgang knyttet til noe truende, man føler seg tvertimot ganske trygg i slike omgivelser. I og med at objektene er såpass perfeksjonistiske, passer de allikevel perfekt inn. De er laget til denne konteksten fra begynnelsen av og dette skaper en enhet mellom objekt og omgivelser. Samtidig er man nødt til å akseptere at det samme verket utstilt f.eks. på biennalen i Kairo, hadde hatt en helt annen ladning og blitt lest helt anderledes av et publikum i en slik sammenheng – og det er også med dette Hatoums bakgrunn blir en viktig kontekst for hennes kunst.

Mona Hatoum er en enestående kunstner, uansett hvilken bakgrunn man gir henne, eller hvorvidt man kjenner hennes kulturelle bakgrunn eller ikke. Det er alltså ikke nødvendig å vite noe som helst om Mona Hatoum før man går inn på utstillingen for å få mye ut av den. Utstillingen på Magasin 3 er meget velgjort og inneholder mange verk, kanskje litt for mange i forhold til utstillingsarealet, men med en fantastisk og sterk kunstner i sentrum.