The Cinematic, Documents of Contemporary Art, Whitechapel Ventures Ltd. David Campany (red.)

Som historisk antologi om relasjonen mellom fotografisk stillbillde og bilde i bevegelse erThe Cinematic utvilsomt kursbok nummer én. Men som en antologi om «det filmatiske» som sådan, skraper den bare i overflaten.

Antologiserien «Documents of Contemporary Art»har siden den ble lansert i november i fjor kommet med 6 utgivelser. Hver av utgivelsene er viet et enkelt tema og består av nøkkeltekster omkring sentrale spørsmål i dagens kunst. Redaktør for serien er kurator Iwona Blazwick som sammen med et styre, inviterer gjesteredaktører for hver bok. Gjesteredaktør for The Cinematic er David Campany som blant annet foreleser i fototeori på Surrey Institute of Art og som har skrevet flere bøker om relasjonen mellom fotografiet og kunst.

Med tanke på Campanys CV er det ikke rart at mange av de historiske tekstene i boka handler om relasjonen mellom stillbildefotografi og film. Selv om det er en, langt på vei, historisk fundert bok, er den ikke opplagt kronologisk lagt opp. Noe som også er bokas beste egenskap. Den er inndelt i seks tematiske blokker: Motion Pictures, The Captive Moment, Seriality, Photography at the Cinema, From One Image to Another og Mixed Media Mixed Memory. Kun en fjerdedel av tekstene er skrevet på 2000-tallet, det meste materialet kommer fra 80-tallet. Dette er et sterkt pedagogisk grep som definerer boka, og et vellykket sådan. Det er klart at Campany hovedsaklig har tenkt på sine studenter når han har satt sammen boka. Som historisk antologi om relasjonen mellom fotografisk stillbillde og bilde i bevegelse er dette utvilsomt kursbok nummer én. Bedre finnes ikke. Alle fotografistudenter, kunststudenter og filmstudenter bør lese denne før de begynner på utdanningen sin; sannsynligvis vil de også komme tilbake til den underveis.

Klassiske tekster som Susan Sontags On Photography tåler en gjenlesning i ny og ne, og det er utvilsomt interessant å sette denne klassikeren ved siden av Chris Markers tekst om sin film La Jetée. Et fint grep, men det blir ikke nødvendigvis en nylesning av den grunn. Og det er akkurat dette som er bokas største brist: mangelen på nytolkninger, omtolkninger og ny tenkning om klassiske tekster. Betrakter vi koblingen fra et pedagogisk perspektiv fungerer den likevel som en livaktig og smart sammenkobling av en rekke etabletre ideer. Boken presenterer, i denne forstand, de mest grunnleggende tankene innen dette feltet i en smart redaksjonell innpakning hvor mange kryssreferanser, som det kan ta årevis å finne frem til på egen hånd, (når man leser tekstene hver for seg), blir kartlagt fra begynnelsen.

Skraping i overflaten

Det er lett å la seg avskrekke eller å imponere av den lange listen av skribenter, men det viser seg raskt at det egentlig bare er skraping i overflaten. To korte sider fra Gilles Deleuze sine filmteori-bøker gir egentlig ingenting, selv om man selv får den hendige mulighet til å koble sammen litt Deleuze med litt Jeff Wall. Man kombinerer fikst, men innsikten som trengs for faktisk å forstå sammenhengene uteblir.

Men film innholder så mye mer enn overgangen fra stillbilde til bevegelse. Det filmatiske, the cinematic, er fremfor alt en narrativ struktur som tar betrakteren fra A via B til C. I denne grunnleggende filmatiske prosessen finnes ikke minst påvirkningen av lyd i kombinasjon med bilde. For å nevne et interessant perspektiv som faller utenfor denne antologien.

Naturligvis kan man ikke dekke alle sidene ved det filmatiske i en og samme bok. Det blir likevel en smule snevert å ikke dekke noe av dette i en bok som titulerer seg såpass stort og svevende. Kanskje ville det vært mer relevant å kalle boka for «The cinematic movement from still to moving image». Men selv med denne tittelen ville det være store svakheter i boka som det er vanskelig å se bort fra. En av de viktigste forskjellene mellom stillbildet og det bevegelige bildet er selvfølgelig tiden og måten vi opplever tiden på. Det ville gjort boken mye mer spennende hvis den hadde med et kapittel om tid og persepsjon med Henri Bergson som sentral referanse og utgangspunkt.

 

 

 

Det er kun i VictorBurgins avsluttende tekstPossessive, Pensive and Possessed fra 2006 at det virkelig brenner i denne boka. Her sammenfattes nesten hele antologien for så å løftes videre med hjelp av Bernard Stieglers teorier om hukommelse og teknikk og Edmund Husserl. Her møter vi også tanker om fantasien og den Mulveyanske «possessive betrakteren» og den «tankefulle betrakteren» som sammenfører bilder og film til en historie gjennom sine egne mentale prosesser. Men teksten er kort, altfor kort.

Burgin avslutter sin tekst, og dermed hele antologien med en refleksjon rundt det han oppfatter som kunstnerens største dilemma: å ta et standspunkt til historie og hukommelse som leder, eller peker, inn i fremtiden. Denne problematikken har vibrert gjennom hele lesningen av boken, men får kraft først på den siste siden. Burgin sammenfatter resonnementet med et sitat av Jacques Rancière om São Paulo Biennalen i 2004:

- The problem is that this irreproachable effort by many artists to break the dominant consensus and to put the existing order into question tends to inscribe itself within the framework of consensual descriptions and categories.

At David Campany velger å la dette bli siste ordet er neppe en tilfeldighet. Men det er deprimerende at Campanys ønske om å bryte med dominerende konsensus om film og filmhistorie, så overtydelig sitter fast i nettopp den fellen Rancière beskriver. Campany blir stuck i konsensuskategorier om en historisk utvikling. Kanskje åpner Campany likevel opp for en «The Cinematic II» på denne måten? Men kan jo håpe. En super pedagogisk anlagt antologi, bedre finnes neppe, hjelper ikke på disse problemene når ambisjonsnivået legges høyt. Det er oppfølgeren til boken, snarere enn boka selv, som en kritisk leser venter på gjennom hele boken.

Hva skjer i neste scene?